lørdag 27. oktober 2007

Ankomst Rwanda



Da var den første måneden i Afrika omtrent over, og nå har jeg endelig fått samlet meg for å skrive litt blogg. Det har vært noen travle første uker med masse nye inntrykk og nye mennesker. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Men kan hvertfall understreke at jeg har kommet meg vell til rette og stortrives her i Rwanda!

Meg og Oda var utrolig spente da vi ankom flyplassen i Kigali kvelden 6 oktober. Endelig var vi fremme, hvordan ville vi bli tatt imot?, var kleskoden riktig, fransken på plass? osv. Vi er overveldet over den gjestfriheten vi har blitt møtt med her. Mama Rose, som er leder for organisasjonen AMU hvor vi jobber, har fra første møte tatt oss i mot som to nye døtre. Hun snakker kun fransk og lokalspråket kinyarwanda, noe som jeg har forstått er helt nødvendig at vi lærer oss for å komme i kontakt med dem vi skal jobbe med. Det er kun dem som har gått på skole en god stund som snakker fransk. Vi prøver så godt vi kan, dvs. notisblokk og penn har fra nå av blitt fast følge, hvor vi benytter enhver sjanse til å skrive opp nye gloser, med god hjelp fra mødrene og barna på AMU. Mama Rose er virkelig en hjertevarm og begavet dame. Hun sørger for at vi blir svært godt ivaretatt på alle måter. Første dag på jobb hadde hun sendt AMUs sjåfør til ”å skygge oss”, for a følge med på om vi fant riktig vei (en strekning på knappe 2 km) Da Oda var forkjølet og borte fra senteret her en dag, lurte hun straks på om vi ikke skulle kjøre henne til sykehuset, etter at jeg forsikret henne om at dette ikke var nødvendig ble jeg ihvertfall sendt hjem fra jobb for å koke middag til henne.

Det er helt utrolig og endelig være i Afrika, og det meste har stått til forventningene mine så langt. Kvinnene går kledd i fargerike kjoler med sjal på hodet, på annenhver kvinnerygg stikker en liten mørk afro opp fra et stramt klede, knyttet trygt om mammas midje. Her bæres fruktfat, kasser med brus og ryggsekker på hodet, skranglete taxi busser, fullstappa med mennesker frakter folk fra sted til sted over de humpete veiene. Den røde sanden får skosålene til å brenne i den hete solsteiken. På markedet bogner det av grønnsaker og frukt i alle slags farger og fasonger. Man må være målrettet for å få gjort noe som helst på dette markedet. Her hiver selgerene seg over deg og skal gi deg de beste råvarene til ”muzungo pris” (dvs. ganske så overprisa om du ikke er innforstått med prisene), guttunger flokker seg rundt deg og maser: ”donne moi du travail!”, og krangler om å få bære varene dine for å tjene penger.

Kigali er en svært ren og fin by, med gode hovedveier og relativt organisert trafikk i forhold til kaoset i Kampala. Byen er kanskje heller litt vanskelig å få overblikk over. Den har ikke noen bestemt bykjerne med hovedgater, forutenom et stort, sivilisert kjøpesenter hvor du får tak i det meste, og en travel taxi stasjon. Ellers er det gater med hus, små butikker, kirker, hoteller og restauranter litt overalt og om hverandre.

Meg og Oda har fått oss et meget koselig lite hus i bydelen Gikondo, som ligger 6 km fra sentrum. Det er et kvarters gange fra huset vårt og bort til AMU sitt senter, noe som er en begivenhetsrik spasertur hver morgen. Smilende barn peker og roper ”amuzungo, amuzungo!” etter deg, voksne på vei til jobb sender deg lange og granskende blikk i det vi går forbi og hilser vennlig på kinyarwanda ”mwaramutze” (god morgen). Oppe i veien har vi en flokk nabobarn som hver gang vi passerer huset deres, kommer springende for å klemme oss. Vi er de eneste hvite i denne bydelen og bor tett sammen med de lokale, noe som er meget spennende og gir oss god innsikt i det dagligdagse livet til rwanderne. Naboene våre er svært nysgjerrige og ivrige på å ta kontakt, og stikker gjerne hodet innom døra i ny og ne for å prate, noe som er veldig koselig, men til tider er det godt å ha ytterport med hengelås… Gikondo ligger oppe på en høyde og gir en fantastisk utsikt over byen og de grønne åssidene. Rwanda er et fantastisk frodig land, spesielt nå når vi er inne i den lille regntiden. Utpå dagen kan det komme en kraftig regnskur, og da skal det ikke mer enn ett minutt til før du er gjennomblaut.





Møtet med jentene på AMU var veldig sterkt. Alle kom og omfavnet oss og ønsket oss velkommen. De sang og danset for oss, og viste oss stolt frem sine ferdigheter i håndarbeid, hvor vi selvfølgelig også ble utfordret til å prøve. Disse jentene er foreldreløse mellom 14 og 20 år, og kommer hit til senteret hver dag for å lage postkort og klær som de selger. Noen dager i uka samles også mødre som er HIV smitta for å ha det sosialt og lage forskjellige kurver og stråfat, som AMU selger til utlandet. Dagen åpner og slutter med bønn og sang. Det står ikke på sjenanse hos disse jentene. En etter en går de opp og vil dele sitt vitnesbyrd og en sang med resten, gjerne i stemt et keybord, hvor jo mer effekter jo bedre..
Hjemmebesøk hos familier som er rammet av HIV/AIDS er også en del av AMU sitt arbeid. Her samtales det om familiesituasjonen og skrives rapport etterpå. Disse familiene er veldig fattige og får støtte fra AMU til medisiner og noe av skolegangen til barna. Slike familiebesøk kommer til å være en del av vår praksis disse månedene. Det å gå i slummen, hvor barna springer etter deg og skal holde deg i hånden for å følge deg dit du skal, og å være på besøk hos disse familiene, og høre deres historier har vært utrolig sterke opplevelser. Når du sitter der inne i en liten mørk jordhytte på trerammen av en sofa, sammen med en hivsmitta mor og hennes barn som har mistet sin far pga AIDS, og som er så takknemlig for at du er kommet og som spør om de kan be for deg, da får du virkelig føle på urettferdigheten.

Disse HIV smittede barna som får støtte fra AMU, kommer hver lørdag på AMU sitt senter, hvor noen mødre lager mat mens barna leker og synger sammen. Vi deltok på dette opplegget sist lørdag. Utrolig mange søte og livsglade barn som møtte oss her. Alle skulle ha oss med i leken. De flokket seg rundt oss for å se, føle og ta på oss rare ”muzungoer”, bak ørene, i håret og overalt. De var svært så ivrige på å lære oss kroppsdelene på kinyarwanda i kor, og ler høylytt når du prøver så godt du kan å gjenta.


Etter noen første uker med for det meste observasjon og etablering, har vi nå fått satt opp et program sammen med koordinatoren vår med varierte arbeidsoppgaver. En dag i uken skal vi ha engelskundervisning med jentene på senteret, og senere også på skolene i området. På tirsdagene skal vi gå på forskjellige hjemmebesøk hos barn som er HIV smitta, da i følge med en fra personalet som snakker kinyarwanda. På onsdagene skal vi delta på korøvelsen sammen med jentene hvor vi også skal lære dem forskjellige engelske sanger. På onsdager skal vi ha ansvar for ”la petite maison”, et bittelite hus her i Gikondo som AMU eier. Her er alle barn velkommen. I huset har vi forskjellige bøker på fransk, engelsk og kinyarwanda og diverse spill. Her skal vi hjelpe dem med lesing og delta i lek og sang. På fredagene skal vi drive forskjellige sportsaktiviteter for jentene på AMU. For det meste volleyball og basketball. To lørdager i måneden kommer vi til å delta på aktivitetene sammen med HIV smittede barn. Ellers er AMU en svært fleksibel organisasjon som med glede tar imot nye ideer og er åpne for nye innslag fra vår side.

3 kommentarer:

sew sa...

mwaramutze muzongo! Herligt å endeligt få lesa og hørra om starten av oppholdet i Rwanda. Må sei at det hørres ut så dokk har det knallas og at det går øve all forventning, e utroligt glade på dokkas vegne... Dokk e så heldige så får bo midt i et lokalmiljø, og blir knytta så tett opp mot AMU og alle folkå der! Fyttegrisen me glede oss te å komma ner... Koss får dokk kveldane te å gå? liga møye besøg då el?

Masse klemmer fra Sindre & Elin

Heidi & Per Inge sa...

Halloen

Glad for endelig å se området og folk dere er blitt kjent med. Nå blir det mer virkelig for oss også hva dere står oppi. Ser at det er et utrolig vakkert land.

Stor klem til både Oda og deg Åse Marie

mamma og pappa

Andrea sa...

Ojojojoj, jeg gleder meg bare mer og mer... !

Lykke til videre Åse Marie! klem til deg:)