"En dag paa AMUs Documentation Center"

Det er torsdag, meg og Oda kommer fra den daglige morgenbonnen paa AMU. Vi gaar oppover de sandrode gatene som har blitt enda mer humpete etter gaarsdagens regnskyll. Barn i skoleuniformer gaar i klynger, holder hender og baerer stolt noen slitte notisboker under hver sin arm. De smiler bredt naar de faar oye paa oss: "Hello, Bonjour, how are you, what is your name!?" roper de nysgjerrig, og strekker frem hendene for aa hilse ordentlig. Vi smiler tilbake og hilser paa kinyarwanda til deres store begeistring, "Waramutse, Amakuru?" De fniser og ler av oss og roper "bye bye!" i det de skyndter seg videre til skolen. Temperaturen er akkurat passe, rundt 20 grader, solen har ikke staatt ordentlig opp enda. Vi gaar forbi flere kvinner som baerer store fat med forskjellig frukt og gronnsaker paa hodet. De er paa vei til markedet for aa selge dagens forsyning. Det tar ikke mer enn 10 min aa komme seg fra AMU til det vi kaller Documentation Centeret. Et bittelite treskur malt knall gult og gront. Det minner om et hageskur. Det er her meg og Oda holder til hver torsdag. Utenfor huset har vi en liten gronn hage. Her gaar det noen honer fritt og kakler. Vi laaser opp huset og setter ut benker i skyggen av traerene i hagen. Vi har to luker som vi aapner slik at det dannes to bord hvor vi kan legge frem diverse boker for barn paa fransk, engelsk og kinyarwanda. Samtidig har vi forskjellige leker som vi laaner ut bl.a hoppetau, tennis og damm. Til og med de "store toffe gutta" setter seg ned og pusler "Baby Care" med hoy konsentrasjon.
Du foler deg akkurat som i en lekebutikk fra barndommen der du staar. Det er enda tidlig og relativt rolig. De fleste barna er paa skolen naa. De aller fattigste barna fra nabolaget som ikke har raad til skolegang er blitt vaare faste leke kamerater disse torsdagene, og det tar ikke mange minuttene for de dukker opp. De maa skrive seg inn i en bok med navn og alder og saa kan de faa lane hva de onsker. Meg og Oda hjelper gledelig til med fransk lesing og engelsk "undervisning". Noen har med seg notisblokker hvor de vil skrive opp nye engelsk gloser. Documentation Centeret ligger noksaa sentralt i Gikondo, ikke langt fra taxistasjonen, flere butikker og et par restauranter. Det er derfor spennende aa sitte her aa observere alt livet paa gaten utenfor. Det hender ofte at flere ungdommer og voksne stikker hodene sine innom huset for aa hore hva disse to muzungoene driver med. Mange er glade for aa bare snakke med oss for aa faa praktisert engelsken sin som ellers ikke er saa lett i Rwanda. Andre er mer interresert i studietilbud i Norge for utlendinger, sponsor muligheter og hvordan kjaereste forhold fungerer der.. noe vi kjapt prover aa avlede.. Vi har flere brosjyrer om HIV/AIDS fra AMU som vi deler ut, noe som de aller fleste virker veldig interessert i. Dersom det er mange barn tilstede hender det at vi samler dem for aa undervise om HIV/AIDS og for aa svare paa sporsmaal. Vi faar deres fulle oppmerksomhet, de flokker seg rundt oss og horer godt etter paa det som blir sagt. Noen ser betenkte ut og mange kommer med sporsmaal om alt mulig." Er det farlig aa laane klaer av noen som er smittet, kan de spille fotball sammen?" osv. Vi faar et par utfordringer i aa svare paa disse sporsmaalene. Vi prover saa godt vi kan aa gi et konkret svar, men noen ganger er dette vanskelig med hensyn til diskriminering og stigmatisering. Etterhvert gaar diskusjonen over paa oss, og her strommer sporsmaalene paa "hvordan er husene i Norge?" Finnes det gatebarn?, hva driver barn med paa fritiden? er det mange som dor pga. snoen?" Noen har hort at folkene i Europa ikke barer ting paa hodet og en annen har hort at alle damene har sykler med kurv foran som de kan ha ting i.




Ved lunsjtider og etter skolen strommer det paa med barn. I hagen organiserer de leker med sang og dans som vi blir dratt med i, mens det samler seg et publikum av arbeidsfolk, og kvinner paa vei til markedet paa gaten utenfor. De vil mer enn gjerne laere sanger og leker fra Norge. Meg og Oda prover saa godt vi kan med mye innlevelse og instrukser paa vaar lille kinyarwanda og laere bort diverse leker som vi husker fra barndommen. Utrolig morsomt. Forelopig er "shla po lingen" blitt en ny hit.


Naar klokken begynner aa naerme seg 5 er det paa tide aa stenge huset. Ungene hjelper til med aa rydde alt paa plass, og naar vi forlater huset har vi en hale av unger bak oss. "Kubasura, kubasura?" om de ikke kan faa bli med oss hjem paa besok. Ettersom vi naa har vaert her i 4mndr. nytter det ikke lenger med den vellkjente "ntagumbjumva" (forstaar ikke), men de tar ikke et nei saa tungt og er mer enn glade for bare aa faa folge oss hjem.

Glimt fra julefeiringen 2007

I julen fikk baade meg og Oda besok fra Norge. Veninnen min Andrea og fetteren til Oda, Torbjorn ankom Kigali, godt en uke for julaften og ble til rett over nyttaar. Med pepperkakeforsyninger og marsipangris fra Norge fikk vi smaken av litt norsk jul ogsaa her i Rwanda, til tross for de varme omgivelsene og et ellers travelt Kigali sentrum hvor alt fortsatte som normalt. Det som kunne minne om jul i huset var et lite plastikkjuletre pyntet med lysende appelsiner og en julekrybbe med noen litt udefinerbare figurer av torkede bananpalme blader, og den "ene julesangen" fra itunes lista som gikk paa repeat. Utrolig goy aa faa vist vaare to besokende vart dagligdagse liv i Afrika og alt som har gjort inntrykk paa oss. Vi fikk fartet ganske mye rundt bl.a paa markeder, hjemmebesok, konserter, street ball show og til og med en tur til Guiseny. En frodig liten by rett ved Lake Kivu paa grensen til Kongo.
Utenfor huset i Gikondo
Risengrynsgrot paa julaften
Andrea tar oppvasken i regnet paa julaften.
Andreas matkunster kommer godt med naar julemiddagen skal lages, delig marinert biffkjott med wokede gronnsaker:)


Godt og trangt i de vellkjente minibussene..
Meg, Andrea og Torbjorn ved Lake Kivu
Shopping paa second hand marked i Kigali

Gorilla safari i Parc National des Volcanos

På onsdag fikk jeg besøk av veninnen min Maria fra Stavanger, som nå har vært i Kampala i 3 uker i forbindelse med studier. Hun bestemte seg for å ta en ”svipptur” innom Rwanda for å besøke meg og hadde med seg studieveninnen Tonje. Vi hev oss rundt for å få tak i biletter til Gorilla safari i Ruhengeri og tok bussen opp torsdagskveld. En fantastisk busstur på drøye to timer fra Kigali, hvor du kjører oppover åsene som gir en helt utrolig utsikt over det flotte grønne landskapet. Her får du virkelig sett jordbrukslandet i Rwanda hvor alt gjøres for hånd. Små hus spredt rundt omkring med dyrkede jordlapper og bønder som bærer hakker på skuldrene.

Parc National des Volcans ligger på 2000 m.o.h. på grensen mot Kongo og Uganda, og skal være en av de vakreste stedene i Afrika. Her ligger en kjede av syv vulkaner, hvor den høyeste er Karisimbi på mer enn 4500 meter. Hvor vulkansidene er dekket av bambus- og regnskog finner du noen av de siste gjenlevende fjell goriallaene. Vi startet tidlig fredags morgen, hvor vi kjørte fra Ruhengeri kl 6 og startet fra kontoret i nasjonalparken kl 7. Her ventet flere safari glade turister kledd i kaki klær klare for utflukten. Vi ble delt inn i grupper med hver vår guide. Vi var så heldige å få guiden Francoir som har jobbet med disse gorillaene i 27 år og var sammen med den berømte gorilla forkjemperen Diane Fossey i fem år før hun ble drept i 1985. Før vi la ut på utflukten fikk vi nøye instrukser om hvordan vi skulle oppføre oss foran gorillaene; ingen peking, blits, bare hvisking og hvis gorillaene kom mot deg skulle vi se nedover og sette oss rolig ned.
Spente og klare for action la vi ut på turen gjennom tett regnskog. Det tok ikke mer enn en time før vi fant gorilla stammen vi lette etter. En svær og gammel silverback med hele 11 koner og flere søte gorilla babyer. Plutselig var de der rett foran oss. 5 meter fra oss satt den mektige silverbacken, majestetisk med armene i kors og gransket oss med aktsomt blikk. Foran den lekte de små gorilla babyene som var veldig nysgjerrige og kom tett bortil oss, men ble da skremt bort av guiden vår. Vi fikk ikke ta på de små med hensyn til mammaene som da kunne blitt aggressive.

Det var utrolig å være så tett innpå dem, men også skikkelig skummelt. Vakten på siden av meg var veldig ivrig på at jeg absolutt skulle sette meg ned foran den store for å ta bilde av meg, og dyttet meg bort. Jeg var sikker på at den skulle hoppe på meg bakfra når som helst. Etterhvert kom hele flokken, ned fra bambustrærene, og bak gjennom skogen og samlet seg rundt oss. De gikk videre og vi fulgte etter med Francoir i spissen. De slo seg ned igjen, og vi stilte igjen ivrig opp med kamera rundt. Jeg stod nederst i enden, i nærheten av Francoir som bare stod et par meter fra den store. Han snudde seg plutselig med ryggen til den store, og bøyde hodet nedover, og la hånden på macheten i siden sin. ”I think he’s gonna charge, if he charge don’t run away” den store gorillaen reiste seg på to bein, og jeg tenkte hva mener han med ”charge”, rakk ikke å spørre før han sa ”everybody get down” jeg har aldri presset meg så lavt ned I bakken før, når den store silverbacken på 250 kg reiser seg opp på to bein og hamrer seg på brystet og kommer byksende mot meg som klamrer meg mot tonje, og slår meg i fanget og springer videre og stopper 4 meter nedenfor. Jeg har aldri hatt mer lyst å springe i hele mitt liv. Francoir forsikret om at det var ingen fare, det var bare en markering for å vise hvem som var sterkest og sjefen. Jeg anbefaler alle som har sjansen til å dra til Rwanda om å dra på en slik safari. Selv om det er ganske dyrt er det virkelig verdt pengene og så støtter du også ivaretagelsen av nasjonalparken.

Ankomst Rwanda

Da var den første måneden i Afrika omtrent over, og nå har jeg endelig fått samlet meg for å skrive litt blogg. Det har vært noen travle første uker med masse nye inntrykk og nye mennesker. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Men kan hvertfall understreke at jeg har kommet meg vell til rette og stortrives her i Rwanda!

Meg og Oda var utrolig spente da vi ankom flyplassen i Kigali kvelden 6 oktober. Endelig var vi fremme, hvordan ville vi bli tatt imot?, var kleskoden riktig, fransken på plass? osv. Vi er overveldet over den gjestfriheten vi har blitt møtt med her. Mama Rose, som er leder for organisasjonen AMU hvor vi jobber, har fra første møte tatt oss i mot som to nye døtre. Hun snakker kun fransk og lokalspråket kinyarwanda, noe som jeg har forstått er helt nødvendig at vi lærer oss for å komme i kontakt med dem vi skal jobbe med. Det er kun dem som har gått på skole en god stund som snakker fransk. Vi prøver så godt vi kan, dvs. notisblokk og penn har fra nå av blitt fast følge, hvor vi benytter enhver sjanse til å skrive opp nye gloser, med god hjelp fra mødrene og barna på AMU. Mama Rose er virkelig en hjertevarm og begavet dame. Hun sørger for at vi blir svært godt ivaretatt på alle måter. Første dag på jobb hadde hun sendt AMUs sjåfør til ”å skygge oss”, for a følge med på om vi fant riktig vei (en strekning på knappe 2 km) Da Oda var forkjølet og borte fra senteret her en dag, lurte hun straks på om vi ikke skulle kjøre henne til sykehuset, etter at jeg forsikret henne om at dette ikke var nødvendig ble jeg ihvertfall sendt hjem fra jobb for å koke middag til henne.

Det er helt utrolig og endelig være i Afrika, og det meste har stått til forventningene mine så langt. Kvinnene går kledd i fargerike kjoler med sjal på hodet, på annenhver kvinnerygg stikker en liten mørk afro opp fra et stramt klede, knyttet trygt om mammas midje. Her bæres fruktfat, kasser med brus og ryggsekker på hodet, skranglete taxi busser, fullstappa med mennesker frakter folk fra sted til sted over de humpete veiene. Den røde sanden får skosålene til å brenne i den hete solsteiken. På markedet bogner det av grønnsaker og frukt i alle slags farger og fasonger. Man må være målrettet for å få gjort noe som helst på dette markedet. Her hiver selgerene seg over deg og skal gi deg de beste råvarene til ”muzungo pris” (dvs. ganske så overprisa om du ikke er innforstått med prisene), guttunger flokker seg rundt deg og maser: ”donne moi du travail!”, og krangler om å få bære varene dine for å tjene penger.

Kigali er en svært ren og fin by, med gode hovedveier og relativt organisert trafikk i forhold til kaoset i Kampala. Byen er kanskje heller litt vanskelig å få overblikk over. Den har ikke noen bestemt bykjerne med hovedgater, forutenom et stort, sivilisert kjøpesenter hvor du får tak i det meste, og en travel taxi stasjon. Ellers er det gater med hus, små butikker, kirker, hoteller og restauranter litt overalt og om hverandre.

Meg og Oda har fått oss et meget koselig lite hus i bydelen Gikondo, som ligger 6 km fra sentrum. Det er et kvarters gange fra huset vårt og bort til AMU sitt senter, noe som er en begivenhetsrik spasertur hver morgen. Smilende barn peker og roper ”amuzungo, amuzungo!” etter deg, voksne på vei til jobb sender deg lange og granskende blikk i det vi går forbi og hilser vennlig på kinyarwanda ”mwaramutze” (god morgen). Oppe i veien har vi en flokk nabobarn som hver gang vi passerer huset deres, kommer springende for å klemme oss. Vi er de eneste hvite i denne bydelen og bor tett sammen med de lokale, noe som er meget spennende og gir oss god innsikt i det dagligdagse livet til rwanderne. Naboene våre er svært nysgjerrige og ivrige på å ta kontakt, og stikker gjerne hodet innom døra i ny og ne for å prate, noe som er veldig koselig, men til tider er det godt å ha ytterport med hengelås… Gikondo ligger oppe på en høyde og gir en fantastisk utsikt over byen og de grønne åssidene. Rwanda er et fantastisk frodig land, spesielt nå når vi er inne i den lille regntiden. Utpå dagen kan det komme en kraftig regnskur, og da skal det ikke mer enn ett minutt til før du er gjennomblaut.





Møtet med jentene på AMU var veldig sterkt. Alle kom og omfavnet oss og ønsket oss velkommen. De sang og danset for oss, og viste oss stolt frem sine ferdigheter i håndarbeid, hvor vi selvfølgelig også ble utfordret til å prøve. Disse jentene er foreldreløse mellom 14 og 20 år, og kommer hit til senteret hver dag for å lage postkort og klær som de selger. Noen dager i uka samles også mødre som er HIV smitta for å ha det sosialt og lage forskjellige kurver og stråfat, som AMU selger til utlandet. Dagen åpner og slutter med bønn og sang. Det står ikke på sjenanse hos disse jentene. En etter en går de opp og vil dele sitt vitnesbyrd og en sang med resten, gjerne i stemt et keybord, hvor jo mer effekter jo bedre..
Hjemmebesøk hos familier som er rammet av HIV/AIDS er også en del av AMU sitt arbeid. Her samtales det om familiesituasjonen og skrives rapport etterpå. Disse familiene er veldig fattige og får støtte fra AMU til medisiner og noe av skolegangen til barna. Slike familiebesøk kommer til å være en del av vår praksis disse månedene. Det å gå i slummen, hvor barna springer etter deg og skal holde deg i hånden for å følge deg dit du skal, og å være på besøk hos disse familiene, og høre deres historier har vært utrolig sterke opplevelser. Når du sitter der inne i en liten mørk jordhytte på trerammen av en sofa, sammen med en hivsmitta mor og hennes barn som har mistet sin far pga AIDS, og som er så takknemlig for at du er kommet og som spør om de kan be for deg, da får du virkelig føle på urettferdigheten.

Disse HIV smittede barna som får støtte fra AMU, kommer hver lørdag på AMU sitt senter, hvor noen mødre lager mat mens barna leker og synger sammen. Vi deltok på dette opplegget sist lørdag. Utrolig mange søte og livsglade barn som møtte oss her. Alle skulle ha oss med i leken. De flokket seg rundt oss for å se, føle og ta på oss rare ”muzungoer”, bak ørene, i håret og overalt. De var svært så ivrige på å lære oss kroppsdelene på kinyarwanda i kor, og ler høylytt når du prøver så godt du kan å gjenta.


Etter noen første uker med for det meste observasjon og etablering, har vi nå fått satt opp et program sammen med koordinatoren vår med varierte arbeidsoppgaver. En dag i uken skal vi ha engelskundervisning med jentene på senteret, og senere også på skolene i området. På tirsdagene skal vi gå på forskjellige hjemmebesøk hos barn som er HIV smitta, da i følge med en fra personalet som snakker kinyarwanda. På onsdagene skal vi delta på korøvelsen sammen med jentene hvor vi også skal lære dem forskjellige engelske sanger. På onsdager skal vi ha ansvar for ”la petite maison”, et bittelite hus her i Gikondo som AMU eier. Her er alle barn velkommen. I huset har vi forskjellige bøker på fransk, engelsk og kinyarwanda og diverse spill. Her skal vi hjelpe dem med lesing og delta i lek og sang. På fredagene skal vi drive forskjellige sportsaktiviteter for jentene på AMU. For det meste volleyball og basketball. To lørdager i måneden kommer vi til å delta på aktivitetene sammen med HIV smittede barn. Ellers er AMU en svært fleksibel organisasjon som med glede tar imot nye ideer og er åpne for nye innslag fra vår side.

Høstkurs på Hald

Da var det allerede gått 4 uker på Hald! tiden flyr, og avreise nærmer seg med stormskritt. Merker på stemningen at folk begynner å bli ganske så spente, og det slår ut på ulikt vis.. I dag er det bare 20 dager igjen til jeg er i Rwanda! Så langt har det vært noen kjekke uker på Hald. Det har vært et positivt møte med mange kjekke mennesker og utrolig kjekt å være en del av et internasjonalt felleskap. Undervisningen på Act Now, min linje, har i grove trekk gått ut på fattigdomsproblematikk, utviklingsarbeid, verdenshandelen, bistandspolitikk og tverrkulturell kommunikasjon blant annet. Utrolig spennende, og jeg kjenner at dette er virkelig noe jeg engasjerer meg for. Vi har også hatt besøk av tidligere Hald studenter som har fortalt oss om deres opphold og gitt oss ulike tips. Dette er mitt første gang jeg skriver blogg, jeg skal prøve å være en flittig skribent og håper det er flere der hjemme som synes det blir interessant og følge med meg de syv månedene jeg skal være i Afrika!:)